hits

Dobbeltmoralsk

Jeg er dobbeltmoralsk! Jeg hater det, men jeg er det. I det siste har jeg begynt å tenke mer og mer over det overfladiske samfunnet vi lever i. Bare det å bli mor i dag er mer overfladisk enn noen gang. Jeg er en del av denne overfladiske verden, og jeg vet ikke om jeg liker det.

Det er ett press på oss unge mødre. Vi skal få tilbake kroppen, vi skal ikke se slitne ut, vi skal ha tid til kaffébesøk, og vi skal rett og slett ikke være preget av verken av det å ha født ett barn eller det å være mamma. Vi skal være klin lik den vi var før sædcellen traff egget. Men hva med det å faktisk være en mor? Er ikke det godt nok? Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, for jeg er sånn selv. Man blir kun påvirket av det man lar seg påvirke av. Jeg vil jo være den perfekte mammaen med det perfekte livet, og den fine kroppen og det pene utseende. Men jeg syns eeeegentlig ikke noe om det. Det legges ut bilder på instragram av mødre i sexy undertøy og en perfekt kropp, og oppå det hele slenger de på en pitteliten baby på hofta for å vise hvor fort man kom deg tilbake i form mtp hvor liten babien er. I teksten står det "se så søt h*n er" eller *se så stor h*n har blitt". For noe BS! Sexy undertøy, fin kropp og liten baby hører ikke sammen, hvertfall ikke på et bilde på instgram hvor man poserer foran speilet på soverommet i tillegg. En uskyldig baby skal ikke trenge å være et accessories på kroppen til moren. Der trekker faktisk selv jeg en strek. Jeg vet ikke om jeg hadde likt å finne ett bilde av mamma i undertøy med meg på hofta - i det offentlige øyet i tillegg. Babien har liksom blitt en tilsmykning til den trente mammakroppen, og det mener jeg blir feil.

Alt fokuset ligger nå på oss, mer enn barnet. Samfunnet har virkelig blitt ett egosentrisk sted hvor alt handler om hva vi fremstiller på sosiale medier. Jeg er avhengig, du er avhengig, de fleste er avhengig. Trist, men sant. Kan man gjøre noe med det.. eller det riktige spørsmålet er: vil vi gjøre noe med det? Jeg er så fornøyd med å ha en mor fra den generasjonen mamma er fra. En mor som er passe oppdatert, men ikke egosentrisk. En mor som er en naturelsker, ja faktisk en utdannet bonde. En som ikke bryr seg om kroppen mer enn hun bryr seg om barna sine. For barna kommer fremfor alt.

Snapchat fra helgen

I helgen var det freeroll NM med påfølgende pokergalla. Jeg var så heldig å få spilt begge. Jeg var klar for å ta ned denne turneringen, helt til.. jeg fant ut av at jeg aldri kom til å rekke gullhånda turneringen. Jeg var derfor klar til å gå all in med any two. Men så plukker jeg opp AK i spar som er en veldig bra hånd før flopp. Jeg får ett syn av 10,4 som selfølgelig flopper straight drag som fyller seg på turn. Da var det over for meg i denne turneringen.

 

På fredagen fikk jeg jobbe i en limousin, verdens beste jobb eller hva? Der møtte jeg to stykker som ligner helt sykt på hverandre og som heter det samme, men disse karene har aldri møtt hverandre til tross for at de spiller i samme miljø, på samme klubb og at flere har sagt de ligner. Så dette møtet var utrolig morsomt!

Til slutt var det gullhånda. Her hadde jeg det utrolig gøy, og spilte tight, men bra. Men så skjer det ett eller annet i det midtre stadie hvor blindene blir så høye, og min store stack ikke er så stor lenger. Og jeg ender opp med å tape masse på bare det å være store blind. Jeg byttet bord to ganger og til slutt hadde jeg pushe stack. Når jeg ser ned på par går jeg all inn, men møter KK fra store blind som skyver og treffer K på flopp. Da var denne turneringen også ute.

Jeg er redd for å dø!

Har du noen gang tenkt på døden? Da mener jeg virkelig satt deg inn i tanken. Se for deg at du får beskjed om at du har 2 måneder igjen å leve, hva ville reaksjonen din vært da?

Døden er noe som vil skje oss alle på ett eller annet tidspunkt på en eller annen måte, allikevel er det noe vi sjeldent snakker om. Kanskje derfor man sjeldent tenker på hva man ville gjort om den beskjeden kom. Så er jo spørsmålet, er det positivt eller negativt å få en beskjed på forhånd? Dør man, så dør man. Da har man ingen bekymring rundt døden før den er der. Mens hvis man får en beskjed på forhånd har du tid til å grue deg, være lei deg og redd. Men samtidig får man muligheten til å bruke sine siste timer/dager/måneder/år riktig. Man får sagt ordentlig hadet, og man kan forberede seg selv og andre på hva man har i vente. Er man singel og barneløs ville man kanskje tenkt at man skal gjøre den siste tiden til sin beste. Oppleve alt man ikke har opplevd enda og gjøre de sprøeste tingene.

Jeg har aldri tenkt på døden før. Hvertfall ikke sånn skikkelig. Men i går kveld gikk jeg inn på tanken. Jeg vet ikke hvorfor, men plutselig fikk jeg en skikkelig redsel for å dø. Ikke fordi jeg er redd for døden, men fordi jeg etterlater noen uten en mor. Tenk om jeg faktisk får den beskjeden. Hva gjør jeg da? Min umiddelbare tanke gikk rett på jentene mine. Shit! Jeg er en mamma, hva ville barna mine gjort uten meg. Hva ville mannen min gjort uten meg? De har en fantastisk pappa som hadde klart det helt fint. Så den verste tanken er vel kanskje av egoistiske grunner. Olivia, min vakreste blomst! Hun som er så moden for alderen, hun som er så intelligent. Først ville hun lurt på hvor jeg hadde blitt av, så ville hun innerst inne blitt sint når jeg aldri kom hjem, kanskje lei seg. Men det verste av alt er at hun etterhvert hadde glemt meg. Jeg kjenner det knyter seg i magen, og øynene fylles med tårer mens jeg skriver dette. Det er så umehagelig å tenke på. Og lille Manuela ville vokst opp uten å i det hele tatt blitt kjent med mammaen sin. Hun hadde kommet til å sagt til venner at hun aldri har hatt en mor, selvom jeg har hatt henne i magen i 9 måneder og i armene i 3. Jeg elsker de så ufattelig høyt, og tanken på å forlate dem er så skremmende!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter jeg ble mamma har jeg lagt merke til at jeg alltid rygger bakover når t-banen kommer fordi jeg er redd for at noen skal dytte meg ut. Eller når jeg skal ta fly er jeg redd for at noe skal skje (før elsket jeg å ta fly - nå er jeg engstelig). På kveldene kan jeg bli redd for å gå alene tilfelle noen går bak meg og jeg blir offeret til en random fyr som ønsker å knivstikke noen. Og jeg tenker til og med på den hendelsen som skjedde da en mor som gikk med barnevogn på fortauet ble påkjørt og døde, og er redd for at det skal skje meg. Nå skjønner jeg liksom hvor all denne redselen kommer fra. Det er jo faktisk litt trist at jeg går rundt og engster meg sånn, jeg vet vi alle skal bort en gang, men jeg vil vente til jeg er gammel og grå. Ikke nå!

Jeg er her for barna mine og mannen min. Og det er vel derfor man sier man har funnet meningen med livet når man får seg en egen familie<3

 

Blogg-program

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hei dere! Nå må jeg virkelig ta tak i meg selv. Jeg merker at mønsteret på bloggen er som mønsteret i treningshverdagen min; Trener mye i en periode, deretter lang pause, så et par treningsøkter før en enda lengre pause, og så trene mye igjen. Dette er noe som skal forandres, og så lenge man har en plan å følge har jeg stor tro på at det skal funke. Grunnen til at jeg har et så forferdelig ustrukturert treningsopplegg er rett og slett fordi jeg ikke har noe opplegg enda, selvom jeg elsker å trene. Og det er litt sånn med bloggen også, jeg elsker å formidle tankene mine, men jeg må bare få gjort det strukturert. Som oftest kommer de dypere innleggene i tankene mine rett før jeg skal legge meg, gjerne mens jeg holder på å sovne. Jeg skriver dem ned, også tørr jeg ikke dele de med dere dagen etter. Men nå skal jeg ha en dag i uken hvor slike innlegg skal få lov til å se dagslys.

Dette er planen:

Mandager: Snapchat of the week

  • Da vil det komme snapchat fra hele uka samlet i ett innlegg

Onsdager: Mine tanker

  • Her vil det være innlegg fra alt om dype personlige tanker, til mer samfunnrettede innlegg.

Fredager: I mitt skap/Outfit of the day

  • Her vil det enten komme bilder fra favorittantrekket mitt denne uken
  • Det jeg har på meg den dagen
  • Eller et antrekk fra garderoben min

 

De andre dagene fyller jeg med innlegg jeg har lyst til å skrive om andre ting, som for eksempel trening, mammarollen, leiligheten/dekor osv.

Bare det at jeg skriver dette innlegget her gjør så jeg får en deadline på meg, og jeg elsker det! Jeg må ha noe å jobbe frem i mot med struktur for at jeg skal kunne funke. Og nå tror jeg at jeg har funnet min perfekte oppskrift!

Mobbere skaper mobbere - var jeg selv en mobber?

 

Var jeg selv en mobber?


Jeg har tidligere snakket ut om min mobbehistorie. Både på bloggen, God Kveld Norge og ulike aviser. Grunnen til at jeg har villet kommet ut med en slik historie så offentlig har vært å rette søkelyset på at et "offer" kan komme godt ut av det. Fortelle andre som kanskje er i lik situasjon i dag at det vil bli bedre, se lyst på fremtiden og kanskje holde pusten gjennom den vanskelige perioden for så å puste lettet ut år den er over. For det vil bli bedre!

Men jeg har aldri snakket om hvordan jeg selv var, heller ikke reflektert noe særlig eller vært klar over det før en innboksmelding på facebook. Den kom inn like etter et avisintervju kom ut. Jeg begynte å tenke litt på det for noen dager siden. Nå som jeg har fått barn, og skal oppdra to døtre har dette blitt et enda viktigere fokus for meg. Jeg vil verken at de skal akseptere mobbing eller bli en mobber.

Jeg gikk dypt inn i meg selv og oppdaget noe ubehagelig. Og uansett hvor ekkelt eller vondt det er, så ønsker jeg å dele det med dere! Mobbere skaper mobbere! Så var jeg kanskje blitt en mobber selv? På innboksmeldingen stod det nemlig "du var ikke så snill mot meg da vi gikk på ungdomsskolen" eller noe i den duren. Jeg måtte tenke ganske grunndig over det for å i det hele tatt huske noe. Jeg husker hvertfall ikke å ha vært slem mot noen gjentatte ganger, eller å ha hatt noe "target" på noen. Men er det kanskje sånn det er med mobbere, man husker ikke en gang hva man har gjort mot andre? For det er jo ikke mobbern selv som får vondt, det er de som blir mobbet. Slemme kommentarer man slenger ut er lettere å glemme enn om man selv får dem. Et eksempel på dette er en annen melding på facebook jeg fikk av en av de største mobberne mine; "hææ! Har du blitt mobbet? Det visste jeg ikke. Utrulig leit". Først kjente jeg at det kokte over av sinne. Jeg tenkte "Hvordan kan du skrive dette til meg, du som var en av de verste? Skriver du dette for å fraskrivet deg ansvaret? Skriver du det for å fortelle meg at du har glemt det?". Men så lot jeg det gå, kanskje barn bare er sånn. De glemmer, eller de vet kanskje ikke hva de gjør. Så spørsmålet dukker jo opp. Hvor mye skade er det jeg selv har påført andre som jeg faktisk ikke husker. Kan det ha vært flere enn denne ene personen?

Mamma fortalte meg alltid at mobberne hadde det vondt med seg selv, det er derfor de mobber. Smerte kan komme i ulike former; sjalusi, smerte i form av å bli mobbet, dårlig selvbildet, dårlig oppvekstvilkår osv. De må finne noen å ta smertene utover. Jeg var den mottakeren... Jeg viste aldri noen tegn til at jeg plagdes av all drittslengingen, utfrysningen eller knuffingen. Jeg kan bare huske meg selv som en blid jente som prøvde å holde ut, kanskje feie det under teppe for å virke tøffere. Men det gikk inn på meg.. alt sammen. Den underbygde smerten kan være grunnen til at jeg lot det gå utover de andre jeg var slem mot.

Til alle jeg har vært slem mot, ertet eller mobbet... Jeg beklager av hele mitt hjerte! Jeg er virkelig lei meg for det! Jeg vet selv hvordan det er. Kunne jeg skrudd tiden tilbake og gjort ting annerledes hadde jeg gjort det. (Om dere vil skrive en melding til meg, så sender jeg gjerne en personlig unnskyldning).

Foreldre har ett ansvar


Som foreldre har man ett ansvar. Enten plukke opp tegn av at barnet sitt sier upassende og slemme ting, eller grave i form av å spørre lærere eller andre foreldre. Men det beste er nok å være førevar og lære barna hvordan man skal være mot andre før en skade allerede har skjedd. Det er hvertfall en viktig samtale man burde ha med barna sine uansett:

- Vær snill mot andre.
- Slemme ord kan såre
- Hvordan ville du følt det om andre gjorde dette mot deg
- Hvis du ser noen som er alene i gangene, gå bort å si hei.
- Vær en venn til de som ikke har noen venner

Man har jo også de tilfellene hvor det faktisk er foreldrene selv som skaper en mobber. Man lærer av sine omgivelser. Hvis barnet plukker opp at foreldre f.eks ser på tv og snakker stygt om de menneskene de ser på, baksnakker vennenes foreldre, eller i det hele tatt snakker stygt om andre, er dette noe barn lett lærer.

Moralen er kanskje at man skal gå inn i seg selv, tenke etter hvordan man faktisk er mot andre. Min største mobber var ikke klar over at hun mobbet meg, jeg var ikke klar over at jeg mobbet denne gutten. Det er lett å være voksen å si disse tingene, en annen ting når man faktisk er et uvitent barn. Barn kan være slemme. Så det beste vi kan gjøre som voksne er å oppdra barna våre til å vite bedre, bli bedre enn vi selv var. Gjøre de oppmerksomme på at det gjør vondt å få slemme kommentarer etter seg, bli utfryst eller bli gnuffet og slått på. Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg!

 

Last inn 10 til